onsdag 13. oktober 2010

personkarakteristikk

Therese når såvidt opp til skapet på rommet sitt, og hun må ofte hente stoler for å klare å hente ting på kjøkkenet. Det er ikke noe hun er misfornøyd med. Hun liker å være den som kan klare å smyge seg gjennom store folkemasser uten å bli beskyldt for å snike i køen. Ingen klarer å stoppe henne før hun har forsvunnet mellom de som står lenger fram igjen.
Når en av venninnene til Therese virkelig trenger henne, så er hun der på et blunk. Sitter der å hører på hva de har og si, og gir noen trøstende ord der de passer inn. Slik har hun alltid vært. Alle vet at de kan fortelle hva som helst til henne, for det blir aldri sagt videre. Men når hun vil ha tid for seg selv, setter hun seg gjerne på stolen foran pianoet, og hun kan spille i timesvis. Hun har spilt i mange år, og det vises. Therese ser ut som en profesjonell der hun sitter og spiller kjente melodier fra Mozart. Lukker øynene, og nyter den vidunderlige lyden. For hver tone som ble spilt, ville hun kjenne at spentheten i kroppen forsvinne og alle ting som uroet henne ville være bort.
Da hun spilte på pianoet, så hun ut som en av de kvinnene fra de store hollywood filmene. Med mørkebrunt hår, som lå i bølger nedover ryggen, og som også skinte hver gang sola lyste på det. Pene, grå øyne som viste slik omtanke at man ble helt fasinert av å se inn i dem. Det uskyldige smilet, som kunne gi henne hva hun ville, når hun ville. Og bleke, små hender som fløt så forsiktig over pianoet da hun spilte. Jeg er sikker på at hver en person som så henne, ville ikke klare å ta bort blikket fra det nydelige, lille mennesket.

søndag 10. oktober 2010

Til Mandag 11 oktober

Oppgave a) Mikal er svært interessert i musikk:

Mikal satt på rommet fylt med plakater. Han hadde nesten fylt opp 3 hele vegger med alle de svartkledde bandene han hadde likt siden han var 10 år. Noen gamle, og noen litt nyere. Han holdt den mørkeblå IPoden sin i hånden, og vred på den slik at den skinte i lyset. Han hadde snart hatt den i 1 år, og trengte ny. Han hadde ikke plass til flere filer på den. Den var helt full.  Mikal måtte til og med velge bort noen sanger, bare for å få plass til andre igjen. Nei, han ville ha en ny IPod. En med mye mer plass, så han kunne fylle opp all slags mulig sjangre som gjorde at han falt ut i en egen verden. Mikal likte denne såkalte "verdenen." Hver gang han slo på IPoden og vred opp lyden, så tenkte han ikke på noen ting. Han hadde ingen problemer og tenke på, og ingen kunne gjøre han irritert på en eller annen måte. Han reiste inn i den mystiske verdenen hver eneste dag. Han ble så rolig. Han hadde det så utrolig fint. Mikal så på gitaren sin og tenkte at en dag skulle han også bli som de svartkledde menneskene på plakatene rundt han.

b) Jeg sitter på en holme. det blåser kraftig. og jeg er svært redd.

Jeg krøpet meg sammen, og kjente vinden ta tak i meg. Håret stod til alle kanter og kjolen så ut som en stor ballong. Det var kaldt, og jeg håpet på at de andre skulle komme å hente meg snart. Det skulle være en spøk, de kunne ikke ha glemt meg. Øynene mine vred seg nesten helt rundt, og søkte etter en båt en eller annen plass i horisonten. Men ingen båt var å se. Jeg klamret meg fast til sprekkene på holmen da det kom et skikkelig vindkast. Jeg kunne ikke svømme, og om jeg falt uti ville jeg drukne. Da ville de andre angre seg. Det var morsomt så lenge de var omtrent 10 meter unna. Men da de dro enda lengre bort, begynte jeg å undre på om hvor de hadde tenkt seg uten meg. Så her satt jeg, på en holme langt ute i sjøen. Det var ingen og se, og jeg lurte på om jeg ville falle nedi vannet, eller om jeg ville fryse i hjel om litt. Igjen kom et kraftig vindkast, og jeg gled ned slik at bena mine var i vannet. Det var iskaldt. Hendene mine var helt blå og uten følelse. Snart ville jeg miste grepet, og da ville hele kroppen omringes av den kalde sjøen. Pulsen steg, og jeg fikk pannikk. Etter hvert kom også tårene pressende på. Hva skulle jeg gjøre?

onsdag 6. oktober 2010

Deltrening I Novelleskriving

Jeg har valgt øyeblikk 1:

Dagen i dag:
Slitsom busstur

Jeg subbet bortover til bussholderplassen etter en lang og slitsom dag, og gledet meg til å sette meg på bussen. Jeg hatet Onsdager. Tiden gikk alltid så utrolig tregt. Vanligvis satt jeg og stirret på klokken som heller aldri rørte seg. Da jeg var helt sikker på at det hadde gått en halvtime, hadde viseren bare flyttet seg 10 min.
På vei til bussen regnet det. Jeg var helt gjennomvåt. Buksa mi hadde klistret seg til låret, noe som alltid er så ubehaglig at man vil hoppe opp og ned mens man hyler. Og i tillegg senket ikke bilene farten sin, selv om det var mange sølepytter ved veien. Slik at jeg måtte gå helt på andre siden av fortauet, i frykt for å bli spylt ned. Heldigvis kom bussen ganske så raskt, og jeg løp nesten inn da dørene ble åpnet.
Det var mange ledige plasser på bussen, og jeg satte meg nest bakerst for å få sitte i fred og ro. Jeg kunne kjenne at de kalde lårene ble varmet opp sakte men sikkert og la meg bak og lukket øynene. 
Etter noen stopp kom det på to, ganske så gamle damer. Med krokete rygg, og lange skjørt. De burde ha gåstol begge to, men så kommer de haltende inn som to små klumper. Jeg kunne høre dem bable lenger fram i bussen. Jeg håpte at de ikke skulle komme bak i bussen. for da ville jeg ikke få slappet av i det hele tatt.
Men neida, de måtte komme og sette seg rett bak meg! Jeg lurte på om jeg skulle gå lenger fram i bussen likevel, uten å se ganske så uhøflig ut, men fant ut at det var umulig. Så da fikk jeg bare sitte der og høre på at de neste ropte om barnebarna sine, og hvor søte de var. Jeg fikk også et lite innblikk i hva de skulle bake. Typisk gamle damer. Bake. Akkurat det gjorde at jeg fikk lyst på kake. Jeg kunne jo være frekk nok å invitere meg selv hjem til en av de gamle damene for å spise kake, siden de hadde fortyrret meg da jeg hadde det så fint.
Jeg kunne se bussholderplassen jeg skulle gå av på, og et kjempestort smil presset seg fram i ansiktet mitt. Endelig! Jeg skulle slippe å høre de to gamle kjerringene! Og på samme måte som jeg kom inn i bussen, løp jeg nesten også ut.