onsdag 6. oktober 2010

Deltrening I Novelleskriving

Jeg har valgt øyeblikk 1:

Dagen i dag:
Slitsom busstur

Jeg subbet bortover til bussholderplassen etter en lang og slitsom dag, og gledet meg til å sette meg på bussen. Jeg hatet Onsdager. Tiden gikk alltid så utrolig tregt. Vanligvis satt jeg og stirret på klokken som heller aldri rørte seg. Da jeg var helt sikker på at det hadde gått en halvtime, hadde viseren bare flyttet seg 10 min.
På vei til bussen regnet det. Jeg var helt gjennomvåt. Buksa mi hadde klistret seg til låret, noe som alltid er så ubehaglig at man vil hoppe opp og ned mens man hyler. Og i tillegg senket ikke bilene farten sin, selv om det var mange sølepytter ved veien. Slik at jeg måtte gå helt på andre siden av fortauet, i frykt for å bli spylt ned. Heldigvis kom bussen ganske så raskt, og jeg løp nesten inn da dørene ble åpnet.
Det var mange ledige plasser på bussen, og jeg satte meg nest bakerst for å få sitte i fred og ro. Jeg kunne kjenne at de kalde lårene ble varmet opp sakte men sikkert og la meg bak og lukket øynene. 
Etter noen stopp kom det på to, ganske så gamle damer. Med krokete rygg, og lange skjørt. De burde ha gåstol begge to, men så kommer de haltende inn som to små klumper. Jeg kunne høre dem bable lenger fram i bussen. Jeg håpte at de ikke skulle komme bak i bussen. for da ville jeg ikke få slappet av i det hele tatt.
Men neida, de måtte komme og sette seg rett bak meg! Jeg lurte på om jeg skulle gå lenger fram i bussen likevel, uten å se ganske så uhøflig ut, men fant ut at det var umulig. Så da fikk jeg bare sitte der og høre på at de neste ropte om barnebarna sine, og hvor søte de var. Jeg fikk også et lite innblikk i hva de skulle bake. Typisk gamle damer. Bake. Akkurat det gjorde at jeg fikk lyst på kake. Jeg kunne jo være frekk nok å invitere meg selv hjem til en av de gamle damene for å spise kake, siden de hadde fortyrret meg da jeg hadde det så fint.
Jeg kunne se bussholderplassen jeg skulle gå av på, og et kjempestort smil presset seg fram i ansiktet mitt. Endelig! Jeg skulle slippe å høre de to gamle kjerringene! Og på samme måte som jeg kom inn i bussen, løp jeg nesten også ut.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar