onsdag 13. oktober 2010

personkarakteristikk

Therese når såvidt opp til skapet på rommet sitt, og hun må ofte hente stoler for å klare å hente ting på kjøkkenet. Det er ikke noe hun er misfornøyd med. Hun liker å være den som kan klare å smyge seg gjennom store folkemasser uten å bli beskyldt for å snike i køen. Ingen klarer å stoppe henne før hun har forsvunnet mellom de som står lenger fram igjen.
Når en av venninnene til Therese virkelig trenger henne, så er hun der på et blunk. Sitter der å hører på hva de har og si, og gir noen trøstende ord der de passer inn. Slik har hun alltid vært. Alle vet at de kan fortelle hva som helst til henne, for det blir aldri sagt videre. Men når hun vil ha tid for seg selv, setter hun seg gjerne på stolen foran pianoet, og hun kan spille i timesvis. Hun har spilt i mange år, og det vises. Therese ser ut som en profesjonell der hun sitter og spiller kjente melodier fra Mozart. Lukker øynene, og nyter den vidunderlige lyden. For hver tone som ble spilt, ville hun kjenne at spentheten i kroppen forsvinne og alle ting som uroet henne ville være bort.
Da hun spilte på pianoet, så hun ut som en av de kvinnene fra de store hollywood filmene. Med mørkebrunt hår, som lå i bølger nedover ryggen, og som også skinte hver gang sola lyste på det. Pene, grå øyne som viste slik omtanke at man ble helt fasinert av å se inn i dem. Det uskyldige smilet, som kunne gi henne hva hun ville, når hun ville. Og bleke, små hender som fløt så forsiktig over pianoet da hun spilte. Jeg er sikker på at hver en person som så henne, ville ikke klare å ta bort blikket fra det nydelige, lille mennesket.

1 kommentar:

  1. Først i siste setning kommer du med en direkte karakteristikk av Therese, Marte Andrea. Og jeg forstår hva du mener fordi du tidligere i teksten har VIST ulike sider ved henne som gjør det rimelig å avslutte slik du gjør. Fint! :-)Hold fast ved "vise-teknikken" når du skal karakterisere personer i noveller! :-)

    SvarSlett