søndag 10. oktober 2010

Til Mandag 11 oktober

Oppgave a) Mikal er svært interessert i musikk:

Mikal satt på rommet fylt med plakater. Han hadde nesten fylt opp 3 hele vegger med alle de svartkledde bandene han hadde likt siden han var 10 år. Noen gamle, og noen litt nyere. Han holdt den mørkeblå IPoden sin i hånden, og vred på den slik at den skinte i lyset. Han hadde snart hatt den i 1 år, og trengte ny. Han hadde ikke plass til flere filer på den. Den var helt full.  Mikal måtte til og med velge bort noen sanger, bare for å få plass til andre igjen. Nei, han ville ha en ny IPod. En med mye mer plass, så han kunne fylle opp all slags mulig sjangre som gjorde at han falt ut i en egen verden. Mikal likte denne såkalte "verdenen." Hver gang han slo på IPoden og vred opp lyden, så tenkte han ikke på noen ting. Han hadde ingen problemer og tenke på, og ingen kunne gjøre han irritert på en eller annen måte. Han reiste inn i den mystiske verdenen hver eneste dag. Han ble så rolig. Han hadde det så utrolig fint. Mikal så på gitaren sin og tenkte at en dag skulle han også bli som de svartkledde menneskene på plakatene rundt han.

b) Jeg sitter på en holme. det blåser kraftig. og jeg er svært redd.

Jeg krøpet meg sammen, og kjente vinden ta tak i meg. Håret stod til alle kanter og kjolen så ut som en stor ballong. Det var kaldt, og jeg håpet på at de andre skulle komme å hente meg snart. Det skulle være en spøk, de kunne ikke ha glemt meg. Øynene mine vred seg nesten helt rundt, og søkte etter en båt en eller annen plass i horisonten. Men ingen båt var å se. Jeg klamret meg fast til sprekkene på holmen da det kom et skikkelig vindkast. Jeg kunne ikke svømme, og om jeg falt uti ville jeg drukne. Da ville de andre angre seg. Det var morsomt så lenge de var omtrent 10 meter unna. Men da de dro enda lengre bort, begynte jeg å undre på om hvor de hadde tenkt seg uten meg. Så her satt jeg, på en holme langt ute i sjøen. Det var ingen og se, og jeg lurte på om jeg ville falle nedi vannet, eller om jeg ville fryse i hjel om litt. Igjen kom et kraftig vindkast, og jeg gled ned slik at bena mine var i vannet. Det var iskaldt. Hendene mine var helt blå og uten følelse. Snart ville jeg miste grepet, og da ville hele kroppen omringes av den kalde sjøen. Pulsen steg, og jeg fikk pannikk. Etter hvert kom også tårene pressende på. Hva skulle jeg gjøre?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar